På leting etter hver dag.

Vill, villere

Jeg sier alltid at jeg har reist lite i Norge. Det er vel egentlig ikke sant, men jeg har spredt det litt utover, og kanskje ikke besøkt de mest berømte stedene.

Men nå kom sjansen, og endelig skulle jeg få gå noen kilometer på Hardangervidda jeg også.

Her skal jeg ikke lage noe minutt for minutt beskrivelse, men vi er mange som ble litt påvirket av Lars Monsen og hans sommer-tur i år. Turen ble også til en av de første stedene han stoppet – Rauhelleren Turisthytte.

Tanken om å gå på Hardangervidda har stadig streifet innom, men jeg har tenkt, eller sett for meg, at det er så vilt der. Så jeg har liksom ikke turt å ta skrittet. Og ingen har heller spurt meg før om å bli med.

Planen var ferdig, så det var bare for meg å henge på. Det var en flott tur. Ikke for lang. Ikke for bratt. Ikke for kupert. Været var perfekt. Og alle kom vel fram. Hytta var bra. Maten god. Dusjen varm. Gulvet rent. Frokosten presis, med varm kaffe til termosen for turen videre neste morgen.

For oss som ikke er sååå ofte på sånne hytter, så er det litt som å dra på charterferie for første gang. Det virker som alle de andre har gjort dette 1000 ganger før, og tar det som en selvfølge at du vet nøyaktig det samme som dem.

– At du tar av deg på beina før du går inn. Og helst har med innesko.

– Sengene har dyner, puter og laken – men at disse ikke blir skiftet, så man må ha med seg lakenpose.

– Det er heller ikke håndklær, så ta med, eller leie til en forholdvis stiv pris.

– Det ringes i klokka når maten er klar.

– Et glass melk koster 45 kroner.

– Det går an å sove på sovesal, med køyesenger, der de fleste sengene knirker.

– Du kan bli liggende våken og høre at mannen på naborommet snorker. Og fiser.

– Tannpussen skjer i fellesvasken, der det er om å gjøre å være litt kjapp.

– Alle samtaler du har handler om hvor du har gått og hvor du skal gå, der din samtalepartner går ut ifra at du er lommekjent på Vidda.

– På stien sier du hei til alle du passerer, samme hvilken retning. Så hver gang du setter deg ned og har en pause, så sier du hei til alle du har passert, som nå tar deg igjen. Og etter pausen når du tar dem igjen, eller de har pause, så sier du fortsatt hei. På en fire timers tur kan du ende opp med å si hei til de samme personene sånn ca. åtte ganger. Men det er fint, for da har du liksom noen kjente å hilse på ved middagsbordet. OG frokostbordet. OG ved tannpussen.

– Det kan faktisk hende at du faktisk er på hils med han som lå og snorket i naborommet.

Hardangervidda er vill, men ikke for vill til at det skal passe for de fleste å ta seg en tur.

Categories:

Denne dagen, Livet

1 kommentar