På leting etter hver dag.

Ventetid

Siden fredag 6. mars har jeg ventet.

Den morgenen kysset vi farvel på flyplassen med et lykkelig «Sees om 6 uker!». Litt på tull la vi til «Hvis ikke corona-viruset setter en stopper for det da». Men det var mest bare som en bank-i-bordet kommentar som vi egentlig ikke trodde på.

Jeg hadde vært i Hellas i en hel uke. Det var lenge siden sist vi hadde hatt så mange dager sammen, og det føltes fantastisk. Nå var fremtidsplanen klar – dette avstandsforholdet skulle virkelig se hva vi var laget av! To og et halv år med usikkerhet og fumling lå bak oss. Nå var målet besøksintervaller på ca. 6 uker – og vi hadde allerede datoen klar for neste treff.

De siste par dagene hadde både CNN og BBC laget nye bakgrunnsbilder av den store grå ballen med røde dotter stikkende ut. Den minnet meg om en adventsappelsin med nellikene stikkende litt for langt ut. Både Norge og Østerrike ble lagt til oversikten over land med smittede. Reporterene stod på tomme torg i Italia med munnbind på haka.

Den siste kvelden satt vi i sofaen med PC´foran oss. Planen var å bestille nye billetter mellom Norge og Hellas. Fri fra jobb var allerede i orden. Men noe holdt oss igjen. En snikende usikkerhet. Som der og da føltes litt for dumt. Som vi nesten var redde for å innrømme overfor hverandre. Hva om Europa må stenge på samme måte som Kina? Derfor bestemte vi oss for å vente. Litt. For å se hvordan ting så ut om et par uker.

En uke senere måtte jeg gå fra jobben og rett i karantene. Siden det har jeg ventet.

Ventet på at vi skulle bli syke. Hadde jeg blitt smittet på flyturen hjem? Var guttungen smittet av sin far som nå hadde alle symptomene på Covid-19? Lå det noen adventsappelsin-liknende virus på håndtaket på handlevogna på Rema?

Ventet på ukeplan for hjemme-skole.

Ventet på min dag å få gå på kontoret.

Ventet på at regnet sluttet slik at vi kunne gå en tur i skogen.

Ventet på den daglige pressekonferansen – i håp om gode nyheter fra Regjeringen.

Ventet på at klokka skulle gå, sånn at vi kunne legge oss.

Ventet på at ventetiden skulle ta slutt.

Mye av denne ventingen er heldigvis over nå. Dagene her hjemme blir mer og mer normale.

Men jeg venter fremdeles på å få vite NÅR vi kan møtes igjen.

Categories:

Livet, Ukategorisert