På leting etter hver dag.

Uvurderlige hverdagsmennesker

 

Uvurderlige hverdagsmennesker

I løpet av en vanlig ukedag treffer jeg mange mennesker. Det gjør vi vel alle.

Noen kjenner jeg, andre kjenner jeg litt, og det er også de som jeg ser nesten hver dag som jeg ikke kjenner i det hele tatt.

Naboen som går ut til bilen samtidig som meg om morgenen. Vi hilser høflig god morgen, og setter oss i hver vår bil. Hun flyttet inn for snart ett år siden, men jeg vet fremdeles ikke hva hun heter eller hvor hun jobber. Noen ganger jogger hun på ettermiddagen, og ungene hennes klipper plenen like sjelden som oss.

Her en morgen hadde jeg litt luft i magen, og trodde jeg var alene i hele verden. Så jeg slapp en lydhør fis. ”God morgen” hørte jeg plutselig. Og der stod nabokona. Jeg klarer ikke å lese uttrykket hennes, og kunne ikke komme meg fort nok inn i bilen.

På vei til jobb er det er par damer jeg kan justere klokken etter. Først hun som alltid går i matchende sko og jakke. Når hun er oppe ved utkjørselen til hovedveien vet jeg at jeg er et par minutter tidlig ute. Har hun kommet helt ned til busstoppet så vet jeg at jeg ligger litt bak skjema.

Den andre damen har en rød ryggsekk. Når det regner er den dekket med et gult trekk. Noen dager er hun ikke der, for så å være der mange dager på rad. Hun har trolig en turnusjobb, uten at jeg har klart å finne noe mønster i det.

På jobb kan jeg også dele inn i kjente og mindre kjente. Damene som går enten foran eller bak meg i trappen. Jeg vet hvilken etasje de skal i , men jeg vet ikke hva de heter.

Ved morgenkaffen er det bare kjente da. Enten det er hos damene i 6. eller hos gutta i 5. Det er alltid en bra start på dagen. Ikke hver morgen, men ved tid og anledning så gir det alltid en ekstra piff på morgenen. Jeg liker jo å være i sosiale lag, og det blir som regel alltid noen latter-kuler eller litt etterlengtet sladder.

I lunchen er det litt hipp som happ. Men jeg sjekker alltid hvem som sitter rundt bordene. Og er det dager jeg ikke finner passende selskap, så tar jeg heller skivene med meg på kontoret. Som regel er det godt lag å slå seg ned med da. Og igjen er det stort sett en munter tone sånn midt på dagen.

I vår tid dukker det også opp mennesker på andre måter i løpet av dagen. Det tikker enn en Snap eller to. Noen poster et nytt bilde på Facebook eller Instagram, og det plinger inn mailer med jevne mellomrom. Så selv om jeg ikke treffer folk, så ser jeg dem i form av bilder, eller snakker med dem i form av tekst. Fokuset er på dem – i noen sekunder eller minutter.

Det beste er å komme hjem til minstemann. Enten ved å hente ham på SFO – der jeg er ”mamman til” for de fleste – eller å se ham sniktitte ut av døren, for så å forsvinne inn og gjemme seg. Etter et bø eller to, så får jeg en av dagens beste klemmer.

Hvis vi er heldige får vi besøk på ettermiddagen. Det kan være smågutter og småjenter som enten vil inn eller ha guttungen med seg ut. Det hender også at en søster eller bror stopper innom. Kan være veldig flyktig i en travel hverdag, men alltid like kjekt.

Kveldene er som regel stille. Som oftest med mannen i andre enden av sofaen med en film eller serie på TV.

Ekstra stas er det når en venninne dukker opp. Da blir det skravling utover kvelden, og det er godt å snakke med noen som kjenner meg. Som hører på meg og som forstår meg. Og omvendt. Selv om vi ikke møtes så ofte som vi burde, så er ikke uker eller måneder mellom hver gang noen hindring. Praten går løst, og samtalene er gode.

Hverdagsmenneskene våre er viktige, og uvurderlige. Det er rart å tenke gjennom hvor mange vi er i kontakt med hver dag, og hva de betyr eller ikke betyr for oss. De er der uansett. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mer kontakt med flere av dem, samtidig som jeg er fornøyd med å holde en viss avstand til andre igjen.

Jeg lurer på om damen med rød ryggsekk legger merke til meg hver morgen. Eller om hun også har faste personer hun møter på sin vei til jobben. Helt sikkert.

 

Categories:

Denne dagen, Luftige tanker