På leting etter hver dag.

Tro i vrangstrupen!

Tro i vangstrupen

For andre gang på forholdsvis kort tid hører jeg den samme setningen. Ord som skjærer i mine ører. Ord som sier mer om dem som sier dem enn det som blir sagt. Likevel hørere jeg dem, og kan ikke helt forstå.

Kanskje jeg ikke er objektiv her. Kanskje jeg står på ”feil side”. Det kan hende. Jeg kan ikke se bort ifra det. At jeg en dag kan komme til å uttale den samme setningen. Selv om jeg akkurat nå tviler. Men – jeg skal likevel aldri si aldri.

Det jeg vet helt sikkert er at jeg ALDRI kommer til å si ”Gud” og ”rettssystem” i samme setning. DET kan jeg garantere. Og denne gangen er det denne sammenhengen jeg er forferdet over.

”Jeg har mistet helt troen på rettssystemet, og stoler heller på samvittigheten Gud har gitt meg.”

Altså – ordene er ikke mine.

Men det er her jeg begynner å lure på menneskene rundt meg. At det finnes mennesker som går rundt og mener dette. Og det var ikke noen lett, morsom ha,ha kommentar. Nei, den var i ramme alvor. Og ansiktsuttrykket, øynene og holdningen som hørte til, understreket at jeg hadde hørt riktig.

Vær så snill, vi må ikke miste troen på rettssystemet. Ikke nå. Kanskje nå, viktigere enn på lenge, er det viktig at vi stoler på vårt samfunnsgrunnlag. Det er faktisk PÅ GRUNN AV vårt rettssystem, vårt helsesystem, vårt trygdesystem at vi nå tiltrekker oss flyktninger og migranter i store horder. De har hørt om hvor fint vi har det her. I vårt demokrati. Som fungerer. Bedre kanskje enn noe annet land.

Ja, vi klager. Vi finner feil. Vi gjør feil. Noen føler urettferdighet. Men likevel – vi er et av verdens beste i å være et fritt og godt land.

Ikke minst – de som ønsker det – kan tro på akkurat det de vil. Og noen tror på Gud. At han bor i himmelen, og at de en dag skal få komme og sitte ved hans side. Bare de viser godhet og barmhjertighet gjennom livet sitt på jord. Og det er nok fint å ha noe å tro på. Noe som gjør en god og snill. Som hjelper andre mennesker. De som er i nød.

Men å undergrave samfunnsgrunnlaget vårt i den tro at man gjøre noe som Gud ser på som godt…? Det er faktisk ikke greit. Ikke for meg. Og ikke for alle oss andre som har brukt vår stemmerett og støttet de lover og regler som driver landet vårt. Ikke greit i det hele tatt.

Og ikke nok med det.

”Jeg er flau over å være norsk.”

Og da blir jeg forbanna. Hvordan kan du stå i din egen stue, i ditt eget hjem, med din kone og dine barn rundt deg. I et land i fred. Et land som gir deg alt du trenger, og mer til. Og si at du er flau????!!!

Jeg sier ”Og hva vil du heller være da? Hæ? Hva vil du heller være enn norsk?” og kjenner at jeg koker inni meg.

Det kom ikke noe svar.

Jeg ønsker heller ikke noe svar.

Hvis et voksent menneske i Norge ikke forstår hvor jævla heldig hun eller han er – så kan de tro hva de vil for meg.

Da har de ikke skjønt noen ting av det som foregår i denne verden.

 

 

Categories:

Denne dagen, Irritasjoner