På leting etter hver dag.

Tre små-store

Ventetiden i går gikk med på tilrettelegge for 12-åringens sosiale aktiviteter. Eller – for å få hans aktiviteter til å passe inn i vårt ikke alt for store hus. Jeg forstår at han av og til lengter tilbake til det store huset vi flyttet fra for to år siden. Der hadde han boltreplass så det holdt, og både romløsning og egen kjeller-inngang hadde passet perfekt for det livet som nå utfolder seg.

Om få uker er det 13-årsdag. Forandringene står i kø. Kroppen har blitt atskillig større. Stemmen går i samme berg og dalbane som humør og fristelsen til å diskutere hver minste avgjørelse tatt av mamma. Litt kviser her og der. Og ikke minst – et helt nytt sosialt liv.

«Mamma, kan jeg gå ut?» Hjertet fylles av glede og angst.

Glede for at han vil ut! (Ja, sånn er det jo i 2020) Glede for at han har venner å treffe. Både gutter og jenter. Det ringes, facetimes, snappes og instagrammes. Glede for at det kan se ut som vi har lykkes med å oppdra en sosial og omgjengelig gutt.

Angst for at noe skal skje. Angst for at han skal rote seg borti noe som ikke er bra. Angst for at de skal finne på ugagn som kan gi livsvarige konsekvenser. Angst for als som kan gå galt egentlig.

Jeg klamrer meg til gleden. Angsten må skyves så langt bort som mulig. Den får vente til det er helt nødvendig. Forhåpentligvis aldri.

Denne helgen var det jeg som var på tilbudssiden. Helt greit med overnatting. Selv om de enten må sove litt trangt i samme seng, eller lage til en midlertidig sove-anretning på gulvet.

Agnet ble slukt. Først en kompis. Så en til. OK, da blir det veldig trangt, men med forklaring om at det blir sofa, seng eller gulv, så var det fremdeles nikkende hoder.

De koste seg. Vi hadde ingenting. Egentlig. Verken brus eller snop. En kanne med saft og restene i chipsposen som hadde ligget åpnet i skuffen i 4 uker. Til slutt klarte vi å rote fram tre ispinner som allerede hadde vært gjennom en issmelting. Det spilte ingen rolle. Fra kjelleren kom lyden av prat, latter og ett og annet gledeshyl.

De er så søte når de sover. Da er de små igjen. Nesten som de skrumper litt inn. Helt til de våkner og liksom eser ut tilbake til normal størrelse. Og jeg vet godt at dette bare er mellomstørrelsen. Neste gang er de enda større. Til slutt blir de nok for store for overnatting.

Vi står på terskelen til tenårings-epoken. Kanskje like greit at vi ikke vet hva som venter.

Categories:

Ukategorisert

1 kommentar

  • Donaldacesy

    7. juni 202021:19

    ЧТОБ ТЫ В АДУ ГОРЕЛА МЕНТОВСКАЯ ЯСНОВИДЯЩАЯ
    40 МИЛЛИАРДОВ ЛЕТ
    И В ГРОБУ ПЕРЕВЕРНУЛАСЬ.
    АМИНЬ!

    ЧТОБ ТЫ В АДУ ГОРЕЛА МЕНТОВСКАЯ ЯСНОВИДЯЩАЯ
    40 МИЛЛИАРДОВ ЛЕТ
    И В ГРОБУ ПЕРЕВЕРНУЛАСЬ.
    АМИНЬ!

    SRO 4716 o.o.o The Astemirov