På leting etter hver dag.

Tårer

Tårer

Jeg har grått mange tårer i mitt liv. Og i dag kom det noen flere. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke er tøff nok, eller om det er fordi jeg tillater meg å føle.

Tårene presset først på, og jeg trodde ikke jeg skulle klare å holde dem tilbake. Det er de gangene når jeg vurderer om jeg skal fortsette å svelge, se en annen vei, la være å snakke (for stemmen vil ikke fungere med gråt i halsen) – eller bare la kroppen bestemme og la det renne over. Jeg skjønte at det ikke skulle mye til før jeg ikke hadde klart å velge.

Men jeg svelget og svelget, og til slutt overvant jeg presset. Det tok litt tid før jeg var tilbake til mitt vant jeg igjen. Jeg måtte gå litt rundt, fokusere på en stein på bakken eller en sky på himmelen.

Det var ikke min egen historie som brakte dette i dag. Det var en historie som jeg umulig kan forstå. Ting jeg bare har lest om eller sett på TV og film. Plutselig ble det virkelig. Og det traff meg med full kraft. Et par setninger, og to nydelige, unge øyne som fyltes med tårer. Der var det nok ikke noe valg å holde tilbake. Virkeligheten så fersk og så ny.

Mine tårer ville ikke gjort noen forskjell. Ikke mine ord heller. Så jeg valgte å la historien henge i luften, og heller fylle tomrommet med praktiske gjøremål. Akkurat i dag var det viktigere. Og så får jeg bare håpe at noen kan høre historien en gang til, og gi den hjelpen som behøves.

Men tårene mine kom likevel. For litt senere på dagen ble minnet på min egen historie. Og filteret mitt var nok ekstra tynt i dag. Så tårene kom for meg, og for andre. Og det føltes godt å la øynene fylles. La klumpen i halsen løsne, og bare la de salte dråpene renne fritt nedover kinnene.

Tårene oppleves som kroppens egen mekanisme til å rense tanker og følelser. Etterpå kjennes alt litt tomt – samtidig som hodet er rengjort og klart igjen.

Categories:

Denne dagen, Livet