På leting etter hver dag.

Tå-is

Tå-is

Jeg fryser litt på fingrene, og masse på tærne. Alle ti tottisene blir helt hvite av og til. Ullsokker, pledd, hopping opp og ned – ingenting hjelper. Det må bare gå over. Sånn har det alltid vært.

Pappa sa det var arvelig. Mamma sa det sikkert var fordi jeg røykte. Nå visst hun egentlig ikke at jeg røykte før jeg var 19 år…egentlig, men hun visste det nok likevel. Jeg tror på pappa. For tærne mine har alltid vært sånn.

Det verste året med naglebitt var da jeg var student i Oslo. Vi stod mye ut i kulden, og uansett hva jeg gjorde så ble tærne hvite. Jeg kjøpte sko som var ett nummer for store. Noen sa at luft isolerer. Jeg hadde en dag med tykke sokker, en dag med tynne sokker, en dag med ullsokker, neste dag med bomull. Innleggssåler i ull, så syntetiske. Til og med varmeputer la jeg nedi. Men tærne gav ikke etter. De vil liksom ikke.

Og det er ikke bare om vinteren. Midt på sommeren også. Det varme blodet som skal innom hver eneste tå og holde dem fine og rosa – og varme – nekter av og til å ta turen nedom. Det tar heller en snarvei og piler oppover leggen igjen. Til og med hælen kan føles frossen.

Men det er spesielt om vinteren da. Og nå er november her, og de første kuldegradene kom snikende. Tærne gir beskjed. Visner litt hen.

Det er et par tiltak som hjelper da. En varm dusj, laaang, med så varmt vann som jeg klarer å ha nedover ryggen. Og trening. På trening kan det ta litt tid. Og det er vondt å knytte på seg joggesko med blå-stive tær. Men etterhvert blir blodet så travelt opptatt med å fare rundt i kroppen, at det ikke klarer å ta snarveier. Jeg ser for meg at blodstrømmen MÅ følge alle årene, og da er det vanskelig å bremse opp og ta en u-sving.

Den samme følelsen som når du har vært kald på fingrene ute, og brått kommer inn i varmen. Det «brenner» litt. Og så føles det normalt igjen.

Nå venter en varm dusj – så kan jeg  legge meg med varme tær 🙂

***

Åja, når jeg nå googlet for å finne et bilde fra nettet – så kommer det opp en rekke artikler om dette. At det faktisk er et «fenomen». At det ikke skjer alle, og at det ikke er farlig. Ser man det. Hva gjelper – jo hold tærne varme 🙂

https://www.helsebiblioteket.no/pasientinformasjon/brosjyrer/raynauds-fenomen

(Bildet er forretsn mitt eget – fra «arkiv» – vinteren 2013)

 

Categories:

Denne dagen, Livet