På leting etter hver dag.

Språkutfordringer

I all enkelhet

I all enkelhet

Titten Tei, Tor Heyerdal, Thorbjørn Jagland, tante Bitta – dere trenger ikke å skjemmes over engelsken deres. For den er i ess-klasse!

Jeg har reist litt rundt i verden opp gjennom årene, men aldri har jeg hørt så mye dårlig engelsk som de siste ukene. Det er nesten utrolig at det kan kalles engelsk. Noe av det er faktisk ikke det.

Flere ganger har jeg måtte bruke vill fantasi for å forstå hva min samtalepartner egentlig snakker om. Da har det vist seg nyttig å kunne både snakke, skrive og lese engelsk. For noen ord er direkte uttalt slik de skrives. Det kan ta litt tid før hjernen min oppfatter dette, men med litt synsing og noen oppklaringsspørsmål så kommer vi fram til en enighet om hva vi egentlig snakker om.

Men det er ikke alle som klarer denne transaksjonen. Og flere ganger har jeg overhørt kolleger som sitter og ”tror” at de snakker sammen om samme tema, men som etter hvert viser seg å være total mistolking. Først av det som ble sagt innledningsvis, deretter enda mer forvirrende når replikkene handler noe helt annet.

Av og til flirer jeg for meg selv, men noen ganger klarer jeg ikke å la være. Jeg må blande meg inn, og prøve å forklare hva de egentlig snakker med hverandre om. Som regel går det greit. Men av og til så skjønner de ikke det jeg prøver å forklare, og forvirringen blir absolutt!

Før jeg reiste måtte jeg ta en test for å vurdere min egen engelsk. Jeg skulle selv avgjøre hvilket nivå jeg syntes jeg var på. Etter et par feil på noen av oppgavene, bestemte jeg meg for å ikke være ovenpå, og krysse av på at jeg ikke var ekspert, men at jeg forstod en god del, og kunne snakker rimelig bra.

Vel – så kom jeg hit, og kunne ikke tro det jeg hørte. I mitt stille sinn lurte jeg fælt på hva de hadde vurdert seg selv som. Jeg trengte ikke å lure så lenge. For her er det mange med høy selvtillit – iallfall på søknadsnivå.

Det viser seg at jeg har vært særdeles beskjeden. Dersom søknaden skulle fylles ut i dag ville jeg betegnet meg selv som ekspert. Og det kunne nok hvilken som helst nordmann også.

I begynnelsen syntes jeg det var veldig sjarmerende. At franskmennene snakket gjennom tennene, mer skarre-R og uten H-lyden. ”Ow arr you”. ”My ous is in Pari”,”Appy Oliday”. Og alle har en app med irregulære verb, som de absolutt ikke klarer å lære seg.

Samale:

– We go to rrrrestautant.

-Now?

– Noooo, we GO to rrrrrestaurant in arbor.

– What, you go to the restaurant in the harbour later?

– NOOOOO! We go today.

– OK…you will go to eat today?

– No, no, no – merde! Wee eat already.

– Ohhhh, you went to the restaurant in harbour and ate already?

– Oui, yes – that wat I says.

Vel, da har vi brukt ti minutter, en app på telefonen og litt godvilje for å forstå at de allerede har spist.

Etter fire uker begynner jeg endelig å forså at all engelsken jeg har lært må legges bort akkurat nå, og så må jeg forestille meg klasserommet mitt i 4. klasse. Så finner jeg ut av det.

Så hvis du er fra Norge og tror at du ikke kan snakke engelsk, eller du vrir deg litt i stolen når du hører Jagland på TV – glem det. Vi er i verdensklasse her.

Det negative er jo at jeg har begynt å slakke på engelsken min, for å bli forstått, og for å forstå. Men det er nok ikke så farlig. Jeg vet den er der, og den vil nok aldri bli så dårlig at jeg trenger å kysse av på noe annet enn ”ekspert” 🙂

 

Categories:

Ukategorisert