På leting etter hver dag.

Sommer-tanker

Her lukter jeg. Hører jeg. Og ser. Sommerminner. 

Den søte lukten fra blomster. Matosen som siver ut dører og vinduer ved siestatid. Hvitløken alltid i ett eller ennet sammensurium. Gul ris, stekte reker, grillet kylling. 

Folk prater. Og prater. Høyt. Mye. Jeg synes det høres ut som kjefting det ene sekundet, for så å forstå av et latterutbrudd at det nok bare er engasjement. Mest som musikk i mine ører, og et ønske om å forstå. Og kunne lage de samme melodiøse lydene selv. 

Mennesker som spaserer langs fortauene. Noen med stradstol og parasoll festet til en liten hjultralle. Andre med bærenett fulle av friske grønnsaker og krukker med oliven. De nikker, mumler noe, oppdaget at jeg ikke helt vet hva jeg skal mumle tilbake, og haster videre. 

Utsikten fra den lille terassen er den samme. Som da jeg satt her min niende sommer. Pappa i den skranglete hammocken, jeg i en hard smijernsstol. Hver gang jeg beveget meg skrapte ett av stolbena mot marmorgulvet. Lyden skar i ørene og innover i kroppen. 

Den samme lyden kommer nå. Når jeg reiser meg fra Ikea-stolen. Jeg står og ser utover. Ned på bassenget der jeg lærte å svømme. Bort på basketballbanen der jeg kysset en spansk gutt. Ned mot stranden der hele familien de første to dagene av hver ferie ble solbrente. Resten av ferien slapp vi å smøre oss (!) og ble gyllenbrune i huden og blonde i håret. 

Nå er det jeg som kjøper baguetter og vann til mitt barn. Slik mamme hendlet inn til oss. Hun hadde en liten lapp der det stod «ona hekto», og hun returnerte fra markedet med hektovis av deilige skinker og oster. Vi lærte å spise oliven, og fikk ta slurker av iskald sangria.

Det føles som det sitter minner i hver eneste fortausstein.

Og det føles godt.  

Categories:

Ukategorisert