På leting etter hver dag.

Sinnataggen

Bildet er hentet fra internett

Bildet er hentet fra internett

I dag har jeg vært så sint som Sinnataggen. To ganger til og med.

Først fordi jeg har jobbet hardt, lagt en plan og løst en utfordring. For så å oppdage at noen har rotet det til igjen. Den jobben jeg hadde gjort ble satt en strek over. På toppen av alt var jeg ikke der for å rydde opp selv. Jeg måtte få andre til å rydde.

Da kjente jeg at det rev og slet i kroppen. Den dirret av sinne. Nesten som når jeg har stått for lenge ute og frosset, og det tar tid for å få varmen igjen. Bare det at jeg var varm. Jeg kokte av dirrende sinne. Det ble umulig å sitte stille, og umulig å tenke på noe annet.

Hadde jeg hatt anledning ville jeg stått på et bord, skreket og ropt og knyttet hendene. Akkurat som Sinnataggen. Men jeg hadde ikke anledning.

Heldigvis er jeg ikke langsint. Og etterhvert roet den kroppslige reaksjonen seg. Tankene klarte å mane fram en forståelse om at sånn er det noen ganger.

Det tar på da. Og jeg følte meg plutselig ganske sliten.

Jeg visste ikke at det bare skulle gå et par timer før jeg igjen ble overmannet av det samme sinne. Denne gangen for at jeg ble kritisert for å ville noe. For å gjøre noe som etter min mening burde bli satt pris på. En sur tone, og en kort uttalelse. I første omgang feide jeg den bort. Men det ville ikke helt slippe. Tankene mine levde sitt eget liv, og nøret opp i glørne som sikkert allerede lå der fra tidligere. Plutselig flammet det opp igjen. Og kroppen gav samme reaksjon.

Denne gangen hadde jeg faktisk anledning til å gå opp på bordet – hyle litt, skrike og hytte hendene i luften. Men jeg gjorde det ikke. Erfaringen hadde jo vist at jeg bare måtte vente det ut.

Også denne gangen gav det seg. Litt etter litt ebbet det ut. Og plutselig var jeg utslitt.

I ettertid forstår jeg ikke helt disse følelsene. For det var absolutt ikke verdens undergang. Og ingenting som ikke kunne repareres.

Det var nok følelsen av å bli undervurdert. Av at det jeg ønsker å gjøre ikke blir verdsatt. Kanskje det var dagsformen, kanskje det lå andre ting som egentlig gav utslag. Jeg vet ikke helt.

Men jeg er nok ikke alene om dette. Det er den populære lille statuen i Oslo et godt eksempel på. Den er gjenkjennende. For selv om vi kanskje ikke gjør det, så viser den hvordan det kan føles.

 

 

Categories:

Denne dagen, Irritasjoner