På leting etter hver dag.

Sand-snik

I dag kjørte vi ut til en av de fineste sandstrendene langs kysten vår. De første fem minuttene er det deilig å kjenne varm sand under føttene, hvordan den siler og kiler seg mellom tærne.

Jeg legger håndkle mitt utover, og meg selv oppå.

11-åringen og kameraten kaster fra seg T-shorter og shorts rett i sanden. Roter rundt i sekken etter badebuksa, og har heldigvis blitt store nok til å skifte selv. De flekker av seg trusa og trer på seg badebuksa som om de er ene og alene på denne planeten. Trusa havner også i sanden, og uten å ense det så legger de bak seg en sky av sand idet de kappløper ut mot vannet.

Dermed har den første sandhaugen havnet på mitt plettfrie håndkle. Jeg forsøker å børste den forsiktig bort med hendene. Men de er ny-smurte med solkrem, så sanden går fra håndkle til hender. Av en eller annen urgammel vane så børster jeg hendene mot lårene for å få sanden av. Slik at lårene også får sin andel sand. Jeg snur meg rund for å strekke meg etter sekken og ta fram håndkle nummer to, som jeg har i back-up.

Snu-manøveren på sand, med de sandete hendene liksom litt opp i været, gjøres ved at rumpa vris mot bakken, altså sanden, og da vrir hele håndkle seg også. Dermed tror alle kantene at nå skal de begraves, og sanden legger seg som en ramme rundt hele. På den ene siden er det såpass ujevnt at noe av denne sanden klarer trille seg nedover mot gropen i midten – altså det rumpa mi er plassert.

Irritert strekker jeg beina ut, uten å tenke på at der har jo håndkle nå forsvunnet, og begge leggene pynter seg med et tynt, fint, helt jevnt lag – med sand.

Jeg blir sittende litt hjelpesløs et par sekunder, og lurer på hvor dette skal ende. Da roper 11-åringen noe, og jeg legger den ene hånden mot panna for å speide utover i vannet.  Sand drysser nedover begge kinn, nesetipp og havner til og med i min åpne munne. Bare får å sjekke om det virkelige er sand så tygger jeg et par ganger, og joda, det knaser godt i jekslene.

«Mamma, kom uti du også.»

Og dette er nå den eneste løsingen, selv om jeg vet at vannet er veldig kaldt.

Med samme avspark som guttene legger jeg igjen en siste sandsky på håndkle, sånn at når jeg kommer opp av vannet, sandfri og klissvåt, så begynner hele manøveren over igjen.

 

 

Categories:

Denne dagen, Irritasjoner