På leting etter hver dag.

Perspektiv i hverdagen

Perspektiv i hverdagen

Et par ting gikk ikke helt som planlagt i går. Og av en eller annen grunn gikk det veldig inn på meg. Sånn at jeg kjente at humøret dalte. Ikke helt vanlig for meg. Pleier å klare å riste sånn bort ganske kjapt. Men det varte og rakk. Satt en stund og prøvde å finne ut av om jeg var midt i den månedlige surpomp-syklusen. Men i og med at jeg har en sånn P-stav i armen er det vanskelig å vite nøyaktig hvor på humørsirkelen jeg er. Og det pleier ikke å gi så mye dårlig humør. Heller mer kort lunte egentlig.

Ved leggetid måtte jeg si mitt lille mantra ”at jeg får ikke gjort noe med noenting i kveld” – som førte til at jeg sovnet ganske så snart etterpå.

I dag morges følte jeg meg fremdeles nedstemt, og måtte skikkelig kjefte litt på hjernen, for å håpe at den kunne ta et internt oppgjør med disse følelsene. Jeg ble bittelitt skremt av det hele.

På vei fra bilen og nedover gata mot jobb gjorde ikke det sure været ting bedre. Med hetta godt over hodet, fant jeg endelig et lyspunkt. For vinterjakken er det i alle fall ingenting i veien med. Den holdt det som ble lovet. Vindtett, vanntett og behagelig.

En bil stanset et stykke foran meg. En mann kom ut av førerdøren, og en kvinne kom ut av passasjerdøren. Mannen holdt døren oppe, og kvinnen skyndte seg rundt bilen og inn på førersiden. Jeg så hvem det var, og vet at dette er noe de to har gjort lenge. Han kjører bilen til jobb, og selv om han skal av først, så er det han som kjører. Deretter overtar hun rattet, og kjører bilen videre. Hvor hun skal vet jeg sannelig ikke – enten på jobb eller hjem igjen.

Plutselig suste en rekke tanker gjennom hodet mitt. For hvem er vel jeg, som på grunn av et par tullete ting hadde gått rundt og følt meg deppa det siste døgnet. I det store bildet mistet det brått all betydning.

Jeg våkner opp frisk hver morgen. Jeg kan allerede nå planlegge neste sommers ferie. Jeg håper til og med å leve til jeg er minst dobbelt så gammel som nå.

Mens mannen som nå gikk inn døren like foran meg har ikke den samme muligheten. Han sovner hver kveld, og våkner hver morgen uten noe av dette. Han vet ikke hvordan formen hans kommer til å være neste morgen. Og om morgenen vet han ikke hvordan dagen vil bli. Selv om jeg ikke har spurt ham rett ut, så tviler jeg på at han tør å legge planer for sommeren. Og for et år siden fikk han beskjed om at han nok aldri kommer til å bli dobbelt så gammel. Hver dag lever han på lånt tid. Og kjemper en intens kamp mot en veldig sta sykdom. Heldigvis er han også sta, og heldigvis krangler han og sykdommen fremdeles om hvem som skal vinne.

Jeg tok av meg hetten og kommenterte været. Vi var begge enige om at det uansett er bedre med regn og vind, enn sure kuldegrader. Så ønsket vi hverandre god arbeidslyst.

Trappene opp til kontoret føltes plutselig lette. Hjernen dyttet kjapt de nedstemte følelsene dit peppern gror.

JEG har absolutt ikke noe å deppe over.

Perspektiv.

Og respekt.

 

 

Categories:

Denne dagen, Livet, Tankerekker/snakkerekker