På leting etter hver dag.

Outsider

Til slutt så må jeg vel bare innrømme det – her i dette landet er jeg, og blir jeg, en outsider. Ingenting ved meg passer inn her, og jeg klarer ikke å innpasse meg.

Uansett liksom, hvor mye jeg prøver, så er det alltid noe som skjer. At jeg ikke skal kunne ha meg en eneste, vanlig, normal løpetur. Det er alltid ett eller annet.

Jeg fortalte ikke dette i går, men på slutten av den fine turen min, så dukket det plutselig opp en hund. En schæfer. Uten eier selvfølgelig. Det er mange løshunder her, men jeg aner ikke om denne var en av dem. Den kom mot meg på veien da jeg hadde ca. 500 meter igjen. Heldigvis forsvant den inn i skogen. Men jeg så den stå der og kikke på meg. Og jeg var veldig usikker på om den skulle komme etter. Jeg tenker sånn at «når et dyr ser at du løper, så vil det kanskje tro at du er et bytte…». Ikke vet jeg, men jeg er jo generelt nervøs rundt hunder jeg ikke kjenner.

Så hunden lå litt i bakhodet da jeg kjørte tilbake til samme sted i dag. Og den var grunnen til at jeg valgte å prøve motsatt løperetning. Men selvfølgelig, det tok ikke mange hundre meterne før jeg traff på en bom. Med et skilt. Et gult skilt. Men bulgarsk skrift – som er umulig å forstå. Men det var likevel ingen røde kryss, eller dødningehoder, så jeg valgte å gå unde bommen. Etter noen kilometer forstod jeg at dette var foringsstedet til hjorten jeg så for noen dager siden. Og fellings-feltet…et stort, ryddet område, med en jakthytte i enden. Med min fargerike løpelue og røde jakke, håpet jeg å ikke blir forvekslet med en hjort. Men sprang ekstra fort over klaringen.

Plutselig så jeg en hundehale mellom buskene. OK, så schæferen hadde område også her. Såpass pysete var jeg da, at jeg snudde og begynte å løpe tilbake samme vei. Det tok ikke lang tid før det kom en bil! En SUV, som banet seg vei gjennom den sleipe skogsveien.

Bilen stoppet, og vinduet ble rullet ned. «Ehhh, English?», måtte jeg til slutt spørre etter en litt rar stirrepause med sjåføren. Bulgarerne nikker de når de mener nei, og rister på hodet når de mener ja. Mannen nikket. Ingen engelsk. Jeg har blitt ganske flink på tegnspråk her. Jogge-armer med pustelyder, hender på et liksomratt med peking i retning bilen, og tommel opp med et skuldertrekk. Jeg fikk tommel opp tilbake – samtalen var over.

Tilbake til bilen hadde jeg fått 6,5 kilometer i beina, så det var greit. PLUSS at det kom ei bie og stakk meg på halsen, så jeg fikk en ekstra støkk som en siste finish på treningsturen!!

Jeg sier det bare, dette landet her blir jeg ikke klok på.

MEN – solen har vært ute i hele dag, og i ettermiddag gikk jeg en lang tur i byen og parken. Deilig vårstemning gjør alle slags utfordringer lettere!

Ingen plan for i morgen ennå – kanskje jeg skal prøve meg på trappene igjen. Vi får se.

 

Categories:

Ukategorisert