På leting etter hver dag.

Lokal-kunnskap

Lokalkunnskap

Vinden har tatt seg opp litt. Bølgene slår ørlite kraftigere mot de allerede rundvaskede steinene. Havet der ute er stort og blått. Uten noe mer enn den jevne bevegelsen opp og ned.

Vi speider bortover stranden. Vår venn har vært på harpunjakt i over to timer. Han har ikke klokke, så han aner ikke hva tiden er. Men som regel klarer han på en eller annen måte å alltid komme etter avtale. I dag ser vi ikke den lille, orange kulen som indikerer hvor han befinner seg.

De to andre sier ingenting, men jeg merker at de ikke helt liker det. Vi setter oss i bilen igjen og kjører litt lenger bortover stranden. Klippene er brattere, og vi kan ikke gå ned til vannet. Noen steder går klippene ut og inn. Bilen stoppes ved hver eneste en, og alle tre står og speider.

Og der – der er han. På en ørliten strand i en bukt som kun kan nås med båt. Eller svømmende da. I svart våtdrakt, svømmeføtter, maske og snorkel. Vesten med bly som hjelper ham til å dykke ned. Harpunen er ladet. Den orange kulen dupper i vannkanten. Vi hoier og klapper, og han kikker rundt seg for å se hvor lyden kommer fra. Endelig ser han oss. Vinker. Og selv om vi ikke kan se det så vet vi at han står der og gliser. Veldig fornøyd og med fangst. De veivende armene indikerer at vi kan kjøre tilbake til møtestedet. Så forsvinner den svarte skikkelsen ned i vannet igjen. Dykker under, og leter videre.

Havet er ikke bare stort og blått. Det er fult av liv. Og velsmakende skatter.

Tilbake på stranden ser vi gliset på nært hold. For i dag ble det fangst. En blekksprut, en fisk og et stort skjell. Skjellet blir studert, snudde litt opp og ned, og diskutert. Vi vet ikke helt hva det er.

Stranden er ikke bred. Vi står nesten på stien som går forbi det som ser ut som et forfallent sommerhus. Plutselig hører vi noen si noe. Alle fire snur seg og ser opp mot huset. Der står en liten, gammel dame. Kledd i sorte, tykke bukser, tykke sko, høyhalset genser ( det er 25 grader og jeg går i shorts og t-shorte) og en bluse med sebrastriper oppå der igjen.

Hun sier noe på et fremmed språk. Gestikulerer med armene. Vi forstår ikke. Damen kaster armene i været, og går. Ned på stranden. Til oss.

Skjellet er som et gigantisk blåskjell. Den gamle damen forlanger å få låne kniven som fremdeles sitter i sliren rundt det høyre benet til fangstmannen. Med drevene hender setter hun bladet inn i skjøten på skjellet og skjærer rundt. Det er skjørt, og noen biter brekker av. Men inni ser vi tydelig hva damen er ute etter. Hun drar ut innmaten og legger den på en stein. Der renser hun, tar bort det som ikke kan spises og kaster det tilbake i havet. Med noen få engelske ord forklarer hun ”Eat. Fry. Flour. Water. Salt and pepper.”  «Garlic” legger hun til med et lurt smil.

Inne i skjellet gjenstår bare den store hvite muskelen. Så stor som innmaten i et kamskjell. Hun skjærer forsiktig, og holder det hvite kjøttet i hånden. ”Taste”. Og tar selv en bit først. ”Salt and sweet”. Alle prøver. Det smaker godt. Nesten som kjøttet i en krabbeklo, bare det er helt kompakt.

Hun finner en bøtte og forlanger at han som fremdeles har våtdrakten på går til vannkanten og fyller den. Noe han gjør med største glede.

For vi er alle veldig facinert over denne lille damen. Som med en gang visste hva vi lurte på, og som ikke nølte med å vise oss.

Deretter er det blekkspruten sin tur. Da dukker det opp en litt yngre mann, kanskje sønnen i huset. Han finner en planke, legger blekkstruten på en litt større stein på stranden, og begynner å slå. Han slår så hardt og intenst at jeg tror den mangearmede skapningen skal sprekke i tusen biter. Men det gjør den ikke. Etter en runde med planken, tar mannen blekkspruten i den ene hånden og begynner å kaste den med full kraft mot steinen. Han gjentar dette. Igjen og igjen. Innimellom knuger han det hvite kjøttet ned mot steinen. Rundt og rundt, som om han vasker den mot mot den ru steinflaten. Det skummer i blått. Så fortsetter kasteseansen. Fem. Ti. Femten minutter.

Vi skjønner at dette kan ta tid, og begynner å pakke sammen det vi allerede har fått. Damen har forsvunnet et øyeblikk og kommer tilbake igjen. Hun blir tilbudt å beholde blekkspruten som takk for hjelpen. Ansiktet lyser opp i et stort takk. Nå har hun fersk middag i vente.

Vel tilbake til hotellet etter en lang dag ved sjøen, steker vi innholdet i skjellet. Vi har ikke mel, men godt med smør og olje, salt og sitron. Det smaker veldig godt. Annerledes, men godt. Fisken også – den stekes på tradisjonelt vis hel, med skinn og bein.

Vi blir sittende å plukke i den, og snakker om dagens opplevelse. Menneskene vi traff i dag har bodd her i generasjoner. De vet hva som finnes i havet. Og de vet hvor gavmildt det kan være i gode tider.

Men de vet så alt for godt hvor brutalt det kan være. Både for de som er sjøvant, men også for alle de som har søkt dette havet de siste årene, og som ikke aner noe om den delen av naturens krefter.

Categories:

Denne dagen, Livet