På leting etter hver dag.

Konfirmasjonsfølelser

Konfirmasjonsfølelser

Ingen konfirmasjon på oss i år. I fjor både hadde vi en, og var i en.

Men vi har vært med presanger til to de siste helgene. Litt sånn rett før dagen. Der nervene til både foreldre og konfirmant så vidt hadde begynt å slå inn. Og blomsteroppsatsene fremdeles var i bunter i ei bøtte.

Det får meg til å tenke på min egen konfirmasjon. Og helt ærlig – så husker jeg ikke så mye fra selve dagen. Jeg husker bildene i albumet. Det lange, pyntede bordet i kjellerstuen. Rosa. Koldtbordet. Som den gang virkelig var en festmiddag, der roastbiff og røkelaks var skikkelig luksus.

Jeg husker best kvelden før selve konfirmasjonsdagen. For jeg hadde nettopp fått meg kjæreste, og det var det hele verden dreide seg om. Mamma må ha vært temmelig frustrert med meg. For jeg var ute på vift til langt utpå lørdagskvelden.

Jeg erindrer verken hva kjæresten het eller hvordan han så ut. Det er helst følelsene jeg husker. Forelskelsen, lykken og stoltheten over å ha en kjæreste. Han var sett på som ganske kul. Et par år eldre enn meg, og ikke fra hjembyen min. Foreldrene var skilt, og det var faren hans som bodde her. Han var nok kun en kort periode, for jeg husker ham verken før eller etter konfirmasjonstiden.

Huset der kjæresten min bodde hadde et aneks, som vi syntes var ganske kult, og han fikk bruke dette til å huse besøkende.

Kvelden før konfirmasjonen var vi en gjeng samlet der. Igjen husker jeg ikke hvem, men en blanding av gutter og jenter. Vi delte noen øl (!!!) og røykte sigaretter. Syntes vi var ganske kule, og følte oss litt voksne. Alle snakket jo om at jeg nå skulle inn i de voksnes rekker, så kanskje det var det jeg prøvde på.

Og så husker jeg bunaden min – eller Oslo-drakt som den egentlig er. Jeg arvet den av mamma, og trengte verken å sy den inn eller opp. Passet perfekt. Hun selv hadde ikke brukt drakten på mange år, og var veldig stolt over at jeg ville arve den. Jeg var stolt av å gå med den.

I presang fikk jeg en gullring, og den har jeg enda. Min første ekte ring, som jeg ble utrolig glad for.

Det er rart hvordan hukommelsen lagrer følelser, og bringer dem tilbake mange år etterpå.

Kanskje jeg må rote fram albumet igjen, og se om enda flere minner egentlig ligger på lur. 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories:

Denne dagen, Memory lane