På leting etter hver dag.

Hverdags-minutter

Hverdags-minutter

Vi står foran is-disken – igjen. Denne gangen på en overfylt café. Det er ikke bare vi som har søkt ly for regnet innendørs.

Dama bak disken vil ikke ta imot bestillingen vår før vi har betalt. Nei vel, da er det bare å gjøre som vi får beskjed om.

Jeg tenkte jeg skulle ha med ei kule med iskrem, men ser noen saftig store sveler som ligger på et fat. Kunden foran oss har forsynt seg med to, og tatt både rømme og syltetøy på. Det er en eldre herremann som fører brettet hakk etter hakk framover etter hvert som køen beveger seg. Han kikker på oss. Smiler. Snur seg framover igjen. Jeg ser et skilt der det står: ”Sveler – 29 kroner. Tilbehør 10 kroner.” Og tenker at det er en rar måte å dele det opp på. Hvem vil vel spise svele uten tilbehør? Dermed koster den 39 kroner, og det er nå ganske stivt for litt pannekakerøre med et par klatter rømme og syltetøy.

Mannen snur seg igjen, og nikket liksom litt. Jeg deler uoppfordret mine tanker med ham. Han er helt enig, men er man på café så er man på café mener han. Og lurer på hva vi skal ha. Minstemann forklarer kjapt at det er is vi er ute etter – to kuler i kjeks.

Med ett tar mannen tak i den isglade 8-åringen og løfte ham opp. ”Er du helt sikker? Se på de gode kakene her da?”

Det er rart hvilke tanker som farer gjennom et mammahode av og til. Hvorfor gjør han det? Hvem er han? Hva skjer nå? Og uten å kunne styre det selv dukker det opp negative tanker om gamle menn og små gutter.

Men mannen slipper snart guttungen ned på bakken igjen. Blunker til meg, og sier at det er vel bare is som er tingen i dag.

Han kikker seg rundt. Mumler noe om at det burde stå framme noe hvitt å ha i kaffen. Blikket hans går til et bord lenger inne i caféen. Der sitter en voksen mann, og jeg ser med en gang at dette må være sønnen hans. Denne smiler og vinker. Har sett hva faren gjorde, og ler til oss.

Jeg elsker å lage historier om folk jeg ser og møter. Med ett tar mannens historie en hel annen vending. Han er ute med gutten sin, akkurat som meg. Han står i kø for å blidgjøre ham, sette pris på å få være sammen på caféen lørdag ettermiddag.

Den eldre herremannen holder fram noe fra lommeboken. Det er et lite kort med bilde av små kaffekopper. ”Jeg er så heldig som har et sånt kort”, sier han. Og forklarer at han får et stempel for hver kaffe han kjøper her. Han får hver 10. gratis, og etter sånn ca. 40 stempler får han en overraskelse. Da kan han velge hva han vil fra disken. Han smiler lurt til meg.

”Et sånt skulle du hatt. Da kunne du valgt deg ei svele – med tilbehør. Gratis!”.

Vi ler godt av dette.

Med ett kjenner jeg at jeg lengter etter en pappa som står i kø for meg. Og vil lete etter melk til å ha i kaffen. En som kan løfte guttungen min opp, og la ham se utvalget.

Så er det mannens tur til å betale. Han får to stempler på kortet sitt, tar brettet og går fornøyd bort til bordet han har holdt øye med.

Vi betaler for isen vår. Går TILBAKE til is-disken. Står i kø en gang til. Og så kan vi endelig peke på det vi vil ha.

Hele seansen tok ikke mer enn et par minutter. Men jeg ser enda for meg det blide ansiktet. Det skøyeraktige blikket. Og den vennlige tonen.

I ettertid gremmes jeg over mine flyktige, negative tanker. Men velger å skylde på mamma-radaren, stryke dem, og heller sette pris på det som egentlig skjedde:

Et hyggelig møte en lørdag ettermiddag.

 

Categories:

Denne dagen