På leting etter hver dag.

Hold pusten av og til

Hold pusten av og til

Hold pusten av og til

Dagen har passert lunchtid. Jeg trodde ikke jeg var sulten, men maten som ble satt ut i gryter og på fat på bakken foran oss smakte utrolig godt. Kald brus skadet heller ikke. Men det er ikke maten som er samtaleemne, selv om vi snakker i munnen på hverandre. Den ene etter den andre har opplevd ett eller annet som er verdt å dele med resten av gruppen.

Vi er ca. 20 stykker i samme følge. I tillegg er det 4 guider og 4 kajakkpadlere. De åtte sistnevnte sitter litt bortenfor oss. De er ikke like overbegeistret. De har nok vært det engang. Men etter noen hundre turer så tenker jeg at rushet avtar litt.

Oss andre derimot. Kjenner fremdeles adrenalinet pumpe i kroppen. Jeg sitter med litt skrekkblandet fryd og venter på at lunchpausen skal avsluttes. Klarer ikke helt å bestemme meg om dette er noe av det beste eller verste jeg har vært med på. Men jeg vet at jeg kun er halvveis. Redningsvesten er gjennomvåt, og den føles nå kald å ta på igjen. Denne gangen er jeg ekstra nøye med å feste spennene foran og beltet rundt. I dag morges visste jeg ikke hva jeg gikk til. Nå har jeg en halv dags erfaring, og aner hva som venter.

Det er en nydelig dag i Jinja, Uganda – Afrika. Desember 2002. Vi sitter ved Nilens bredde. På hver side vokser frodige trær. Noen i full blomst, som gir naturen ekstra farge og skjønnhet. Himmelen er knall blå. Ikke en sky å se. Solen steiker. Men vi kjenner det ikke her. Elven genererer en slags bris som holder temperaturen langs bredden nede.

Herfra ser det ut som vannet glir sakte forbi. Det er lett å la seg lure. For det er umulig å forestille seg hva vannmassene har av styrke på sin vandring nedover elven. Gjennom voldsomme stryk. Elvestykket vi følger er gradert til nivå 5, og kalles et av verdens heftigste elvestryk å rafte i.

Jeg skjønner det nå. Og jeg har forstått at jeg ikke er noe raftetalent i alle fall. Jeg har vært i vannet ved hvert eneste stryk, uansett hvor godt jeg har klamret meg fast til den humpende gummibåten. Kajakk-guttene har hatt det travelt med å plukke opp både meg og padleåren flere ganger. Da er det bare å ligge i vannet og vente på kajakken, som kommer mot meg med fronten først. Jeg må ”hekte” meg på med armer og bein, og klamre meg fast på vei tilbake til raften.

Uansett hvor mange instrukser guiden roper ut, så klarer jeg ikke å stole på det han sier. ”Hold on to your paddle”, ”Hold on to the rope”, ”Don´t let go, and you WILL be safe”. Nei, jeg tror hele tiden at det vil være tryggere å slippe taket enn å havne under flåten, få den i hodet, blir sugd under – hva som helst. Så jeg tumler med tusenvis av liter med vann nedover til vannet stilner ved bunnen. Flåten er allerede langt foran meg. Den har ridd på toppen av vannet, med guiden som en gud der han styrer den hoppende, dansende gummibåten som beste han kan. Meningen er at vi som er oppi – 5 av oss – skal padle hit og dit for å hjelpe å styre. Men meg kan han ikke regne med. Jeg blir alltid slått utav ved ett av de første hoppene. Vel, jeg er ikke alltid den eneste. Og ikke den første. Og han sier at jeg absolutt ikke vil bli den siste. Han har nok sett det meste han her.

Jeg må innrømme at jeg utpå ettermiddagen er ganske klar for å komme meg på land igjen. Der nede venter en kald øl, og sikkert en haug med morsomme bilder som kajakkguttene har tatt underveis.

Det siste stryket kaller guiden for ”The washingmashine”. Jeg trenger ikke mer forklaring enn det. Denne gangen hører jeg etter det han sier. For han ser rett på meg når han sier at denne gangen blir det umulig å holde seg fast. Når vi merker at vi er på vei uti – SLIPP. Slipp åren, slipp båten, slipp alt. Og bare følg med under. Der vil det bli umulig å finne veien opp igjen selv. Det er viktig å stole på det han sier nå. Ikke gjør motstand. Stol på elven. Hold pusten og tell sakte til ti. Og plutselig så vil elven selv føre oss opp til overflaten.

Et par øyeblikk får jeg tid til å ønske meg langt, langt bort. Men plutselig setter vi utenfor. Stryket starter med et dropp på 3 meter. En aldri så liten foss faktisk. Vi står først rett fram, helt til tyngden vipper raften rett ned. Jeg klarer faktisk å holde meg fast noen skarve millisekund. Etter det er det fult kaos. Jeg havner under vann. Kjenner at jeg blir dratt i alle retninger. Vannet presser mot trommehinnene og lager en voldsom lyd. Det bruser og brøler. Bobler så store som håndballer slår mot meg, og jeg kjenner at panikken kommer. Dette har jeg absolutt ingen kontroll på.

Men plutselig husker jeg guidens ord. Hold pusten. Ja, jeg kan holde pusten noen sekunder. Ikke stritt imot. Ok, jeg slipper armene ned langs siden. Stol på elven. Nå har jeg ingen andre valg. Jeg stoler på elven.

En. To. Tre. Fire. Fem. Seks. Sju. Åtte. Ni.

Sjvoopp! Plutselig er hodet mitt over vann. Jeg trekker luft og åpner øynene. Vannet fråder fremdeles rundt meg. Men strømmene under vann har sluppet taket, og jeg seiler i stedet nedover på hvitt skum. Til slutt bærer vannet meg inn til elvebredden. Hvor resten av reisefølget står og klapper.

De er like våte som meg. Og har alle hatt den samme dukkerten. I vaskemaskinen.

Dette var verken en nær-døden-opplevelse, eller en overvinne-døden-opplevelse. Men det gav meg kunnskapen om, og kjennskapen til, en følelse. Følelsen av å måtte slippe taket, slippe kontrollen, stole på andre, våge å vente, og til slutt kjenne at det faktisk funker. Alt ble som forklart og fortalt. Når bare jeg stolte på det og lot det skje.

***

Denne følelsen kan jeg kjenne igjen i hverdagen også. Jeg må stole på at alt går bra til slutt. Og det er ikke alltid at jeg må gjøre så mye for det. Det eneste jeg må gjøre er å stole på andre.

Ofte mye lettere sagt enn gjort. Men verdt å prøve.

Nå må det sies at jeg aldri har raftet igjen etter denne turen. Og har heller ingen planer om å gjøre det i fremtiden 🙂

 

 

 

 

Categories:

Denne dagen, Memory lane