På leting etter hver dag.

Hjemmefra

Dag 15

Nå har jeg vært borte i to uker, og alt har gått veldig fint. Både med meg her, og med 8-åringen som ble igjen hjemme. Vi har snakket på Skype, og sendt meldinger.

Så kom det en melding på Facebook en kveld. Om at han hadde funnet på noe tull. Først ble jeg litt overrasket. For han har ikke funnet på så mye tull tidligere. Men dette er nok alderen der det er spennende å gjøre noe som ikke helt er lov. Og sammen med to kamerater ble det sikkert ekstra spennende.

Men jeg var her, og han er der. Derfor måtte jeg forklare dette til barnevakten, og hun måtte ta min rolle. Jeg kan se ham for meg når de hadde denne samtalen. For han hadde ikke sagt til henne. Som regel når det er noe han konfronteres med får han et helt spesielt uttrykk i ansiktet. Han har nok prøvd å bortforklare litt, men etter hvert så har sannheten kommet til overflaten.

Så kom det en videomelding til meg. Der han satt tårevåt og sa at han savnet meg. Plutselig føltes det som jeg var på en annen planet. Alt for langt hjemmefra. Og deretter skyldfølelse. For at jeg ikke var der.

Men heldigvis kjenner jeg gutten min. Og jeg husker hvordan jeg hadde når jeg var liten og savnet min mamma. Det er som om kvelden bringer fram ekstra savn. Og spesielt når det har skjedd noe som er litt utenom det vanlige.

Jeg kjente også på savnet i går kveld.

Så dagen var det ekstra godt å våkne opp og finne et Snap-bilde på telefonen. Der 8-åringen sitter med sitt vante smil, spiser frokost og gir meg tommelen opp. En ny dag var kommet, og tanker og savn fra dagen før hadde lettet litt.

Vi snakket sammen ettermiddagen etterpå. Humøret var på topp. Jeg viste ham en overraskelse som jeg hadde. Et nydelig skjell som en av kollegene mine hadde funnet. Jeg forklarte minstemann at jeg snakker mye om han her, og kollegaen min hadde tenkt på ham med en gang han så skjellet.

Ansiktet hans lyste opp. Som om han var stolt over at han nesten var en del av det som skjer her. Vi snakket om at jeg snart hadde vært borte halve tiden allerede, og hvor fort tiden egentlig går. Så sulle han i selskap, og hadde kjekke planer for resten av dagen.

Smilene våre var store da vi sa hadet.

Jeg vokste selv opp med å kjenne på slikt savn. Og i voksen alder har jeg alltid tenkt at dette har vært med å forme meg til den jeg er i dag. Spesielt når det kommer til selvstendighet og uavhengighet.

Dette er litt av grunnen til at jeg valgte å si ja til å reise bort for en litt lengre periode. Kanskje gutten min også får noen av disse egenskapene. Vanskelig å forstå for ham nå, men forhåpentligvis vil han oppdage det om noen år.

 

 

Categories:

Denne dagen, Livet