På leting etter hver dag.

Grønnsåper og blomkål

Grønnsåpe og blomkål

Noen dager våkner jeg tidlig. Før alle de andre. Oftest fordi jeg må tisse. Mormor er veldig opptatt av at vi ikke må tisse i sengene her på hytta, så jeg må skynde meg ut i den bitte lille hyttegangen. Gulvet er kaldt, men tøflene ligger klare på gulvet. Jeg sover i øverste køye, den 3. – helt oppunder taket.

På gangen står tissepotten. Rød med hvite prikker. Utedoen ligger et stykke fra hytta, så vi får lov å bruke tissepotten om natten for å slippe å gå ut. Jeg trekker for det lille forhenget mellom gangen – og gangen. På den måten føles det som den innerste delen er et slags toalett. Her står også et vaskevannsfat, rødt med hvite prikker. Det ligger alltid noen barnåler nederst i fatet. For vannet er hentet opp fra brønnen, og har som regel litt grums i seg. Såpestykket er gulgrønt og lukter sånn som mormor gjør. Grønnsåpe.

Når jeg først er oppe så vil jeg ikke legge meg igjen. Det er vanskelig å lure seg inn på rommet og opp i sengen uten å vekke de tre andre der inne. Forsiktig vrir jeg om nøkkelen i utgangsdøren. Ute er solen allerede oppe, og har begynt å varme. Det lukter granbar, jord og dugg. Jeg setter meg på trappen. Huker knærne mot brystet og trer nattkjolen over.

Jeg lengter. Etter mamma. Og litt etter pappa. Bare litt etter pappa. For egentlig er jeg sint på ham. Hver gang han tar mamma fra oss, så blir jeg sint på ham. Innerst inne så forstår jeg det også da. For alle lengter etter mamma. Hun er så snill og god, og alle vil ha henne i nærheten. Og når pappa er på jobb ute på båten, så reiser hun til ham. Han er som regel borte fem måneder, og hun reiser de siste to eller tre månedene sammen med ham. Sånn ble det også denne sommeren. Derfor er vi på hytta hos mormor.

Mormor er også litt sint på pappa. For han har tatt mamma fra henne også. Tatt henne med seg helt fra Oslo, og til sin egen hjemby. Mormor er ikke så glad i å reise fra Oslo for å besøke oss, så det er ikke så ofte hun er på besøk. Vi er mer på besøk hos henne da. Enten i leiligheten inne i byen, eller her ute på hytta i skogen.

Jeg er glad i hytta. Liker egentlig å være her. Det er sommerferie. Det er fint vær. Og vi treffer søskenbarn, tante og onkel også.

Men mormor er litt streng. Hun er snill. Men bestemt. Hun legger ikke skjul på at hun synes en hel sommerferie er alt for lenge for oss å være uten mamma. Jeg blir lei meg når hun sier det, for innerst inne er jeg helt enig. Men jeg liker ikke å bli minnet på det.

Mormor har levd et langt liv sier hun. Gjennom krig, nød, fattigdom, dumme mannfolk og kalde vintre. Hun har frosset så mye i blomsterbutikken sin at fingrene er helt krokete av gikt. Likevel er hun sprek. Og holder seg i form med å gå time etter time i skogen.

Det er det vi gjør her da. Vi går for det meste i skogen. De første ukene går vi på blåbærtur. Og bringebær hvis vi kom over noen fine busker. Deretter er det tyttebær. Og nå, disse siste ukene av sommeren så er det sopp. Mormor kjenner skogen som sine egne skjørtelommer. Eller bukselommer forresten, for når hun går i skogen så har hun bukser på. Og støvler. Vi må alle gå med støvler. For mormor er ikke redd for så mye her i verden, men hoggormen – den er hun livredd. Så vi tramper føttene i bakken før vi huker oss ned over blåbærtuene, brøyter oss inn i bringebærbuskene, eller kryper under et tre for å se etter sopp. Vibrasjonen av våre trampende støvler skal skremme bort ormen. Vi ser mange av dem, men heldigvis så har ingen blitt bitt som jeg kan huske i alle fall.

Noen ganger hater jeg å gå i skogen å plukke. Det er varmt, men vi har lange bukser på. Myggen stikker i nakken, og den elsker meg. Jeg klør og klør utover kveldene. Mormor smører eddik på og sier ”Slutt å klø”.

Andre ganger elsker jeg å gå i skogen. Det lukter så godt av mose og gran. Og nyplukket sopp. Det beste er å finne en stor blåbærlyng, med store blåbær, som fyller spannet opp så fort som bare det. Mormor har en stor bøtte med. Så når spannet mitt er fult, så må jeg gå og tømme det i bøtta, og starte på nytt. Men det er lov å sitte og glemme seg litt bort. Bare spise blåbær og drømme om sandstrendene i Spania. For jeg vet nesten helt sikkert at når vi er på hytta den ene sommeren, så drar vi til Spania sommeren etter.

Det beste av alt er å komme tilbake til hytta etter en dag i skogen. Da steker mormor vafler eller pannekaker mens vi sitter rundt bordet og rensker ut blader, bladfis og alt annet som ikke er blåbær. Deretter rører mormor blåbær sammen med masse sukker. Så får vi spise oss mette på pannekaker med blåbærsyltetøy. Deretter kan vi løpe ned i lekehytta og lese Donaldblader. Der er det ingen som kjefter, maser eller prater. Det eneste vi hører er en gjøk som bor borti det ene treet.

Innimellom hører vi lyden av en gammel bilmotor. Da spretter vi opp og ut, og løper alt vi orker ned stien og ned til parkeringsplassen. Onkel kommer med sekker av gulrøtter, blomkål og sukkererter. Vi får spise så mye vi orker. Han har med seg noen flasker øl til mormor.

Alle ungene får hoppe baki lasterommet på bilen, og tumler rundt hele den bratte, humpete grusveien ned til hovedveien. Litt lenger borte er det en kiosk. Der selger de Lollipopp. Alle får hver sin. Av og til to.

Da kan mamma og pappa bare ha det så godt på de syv hav. Vi sovner med en anelse magevondt etter å ha spist rå blomkål. I tillegg har vi fått gå i snopeskapet til mormor og hentet fram posen med Nonstop. Vi har delt dem HELT likt, og spist opp alle.

***

Når jeg i dag kjenner lukten av grønnsåpe eller kantareller, kjenner smaken av ukokt blomkål eller Nonstop, så er jeg tilbake på hyttetrappa. Så heldig jeg var som fikk de somrene sammen med mormor. Både på godt og vondt.

Disse somrene var også med på å forme livet mitt. Lærte meg om lengsel, om selvstendighet og iherdighet.

 

 

Categories:

Denne dagen, Memory lane