På leting etter hver dag.

Godkjent!

Godkjent

Yes – godkjent. Ett år til!

I min jobb må vi stadig gjennom diverse godkjenninger. Det er sikkert flere andre yrker som også har dette – men det føles som usedvanlig mange.

Og i dag var en av det viktigste for året som kommer.

Selv om dette kommer så sikkert som våronna eller høststormene, så klarer jeg ikke å la være å grue meg. Lenge før egentlig. Det er vel en slags eksamensfølelse, som gjentar seg og gjentar seg.

De siste to dagene har vi hatt forberedelser, og i går kveld følte jeg at det kanskje kom til å bli annerledes i år. Jeg følte meg roligere, og tryggere på meg selv.

Feil. I dag morges var nervene der for fult. Ingen matlyst, spenning i magen og puls som sakte men sikkert økte tempo.

Jeg må trekke pusten dypt inn mange ganger, og prøve å slippe den sakte ut for å se om det hjelper på hele systemet.

Noen minutter før vi satte i gang, ble jeg stående litt alene. All lyd var utestengt, og jeg hørte kun mine egne pulsslag i ørene. Skikkelig høyt. Dunk, dunk, dunk. Hvordan er det mulig? Å stå helt i ro og kjenne at pulsen stiger og stiger. Veldig rart.

Starten gikk, testen ble gjennomført, og fire timer etterpå var det avgjort. Bestått – phu.

En liten feil hadde jeg, men fikk fort rettet den opp. Tanken om at dette kan gjøre negativt utslag kom snikende, men det var bare å skyve den bort. Heldigvis har jeg gode kolleger som heier på hverandre. Det føles godt å få en klapp på skulderen etter fullførelsen.

Plutselig må jeg le høyt av meg selv. For det er så tullete. Å ikke tro mer på meg selv enn at jeg tror jeg ikke skal klare det. Men – som jeg snakket om tidligere, så er det konsentrasjon og hodet tømt for andre tanker som skal til.

Og det fungerte heldigvis når det gjalt.

Categories:

Denne dagen, Livet