På leting etter hver dag.

Forlang – at noe gjøres

Forlang - at noe gjøres

I dag måtte jeg ta opp telefonen og ringe til åtteåringens skole. Til ham sa jeg at jeg skulle ringe til rektor, og det var egentlig henne jeg håpet å få snakke med også. Det ble ikke helt slik, men jeg fikk sagt det jeg skulle likevel. Og forlangte at noe måtte gjøres.

I går kveld ble det plutselig i lei tone i stemmen hans. Vi lå i sengen og pratet om helgen, og så svingte han selv inn på at han ikke hadde lyst å gå på skolen neste dag. Det er mye som foregår oppi det skjønneste lille hodet for tiden, men dette var litt annerledes enn jeg hadde forventet.

Tidligere har han forklart at han prøver å trøste når noen slår seg, si ifra til voksne når noen slåss, og gi beskjed til læreren hvis noe er galt.

Men denne gangen fortalte han at han hadde vært med på mobbing. Med tårer rennende nedover kinnene forklarte han at han følte press fra de andre til å være med å mobbe og erte. Egentlig vil han ikke dette, men er redd for å si nei, for da kan det hende han kommer til å bli mobbet selv.

De løper etter andre gutter, dytter og slår. Helt til de blir stoppet av en eller annen lærer eller friminuttsvakt. Og da får de kjeft.

Full av fortvilelse over dette føler han at han får kjeft for noe han absolutt ikke synes noe om, og ikke vil være med på. Presset kommer fra alle kanter, og den beste løsningen han fant var rett og slett å ikke gå på skolen.

Det tok lang tid å snakke seg gjennom. Vi prøvde å finne mulige løsninger, men han så helt svart på det. Jeg anbefalte å møte noen av guttene med foreldrene deres, møte med skolen, at noen kom inn i klassen og snakket med alle – men ingenting føltes for ham som noen løsning da.

Til slutt sa jeg at jeg skulle tenkte på det til dagen etter. Men at det å ikke gå på skolen – det var ikke noe alternativ. Vi skulle finne en løsning snarest.

Jeg tenkte med en gang at dette var litt opphauset for å utsette leggetid. Men det første han spurte om i dag morges, var om jeg hadde funnet ut noe vi kunne gjøre.

Vi ble enige om at jeg skulle ringe skolen, slik at vi i alle fall fikk begynne med å gi beskjed. Som sagt så gjort. I første omgang har jeg nå fått inntrykk av at dette blir tatt på alvor.

Det var en gutt i mye bedre humør som kom fra skolen i ettermiddag. Inspektøren hadde vært og snakket med ham, alene. Gitt ham mye skryt for å være modig og si ifra. Jeg håper nå at han får se et resultat av det motet også.

Den hverdagen han beskriver er noe helt annet enn overskriftene i avisen om ”100 % mobbefrie skoler”. Jeg kan ikke forstå hvordan realitetsopplevelsen til skolen kan være så avvikende fra det som virkelig skjer.

Jeg forlangte i dag handling fra skolen sin side. Og jeg skal fortsette å forlange til jeg vet at gutten min, og de andre, har det bra.

Ikke så lett dette her – men jeg tror ikke det er umulig heller.

Categories:

Ukategorisert