På leting etter hver dag.

Et kyss på hvert kinn

Et kyss på hvert kinn

Samtalen ble avsluttet slik: (må leses med litt italiensk aksent)

”It was very nice meeting you. Have a nice trip back to Norway. I will say goodbye the Italian way”, sa mannen foran meg. Så tok han hånden min, kom et skritt mot meg, og gav meg et kyss på hvert kinn.

Samtalen begynte slik:

Jeg stod utenfor hotellet like ved flyplassen i Milano og så en ganske liten, italiensk bil komme i full fart. Den stanset nesten rett utenfor svingdøren – en typisk italiensk parkering tenkte jeg. Som har inntrykk av at disse sør-europeiske bilførerne ikke bryr seg særlig om hvor de setter fra seg bilen sin.

Ut kom en middels ung mann (30-ish). Mørk i håret og øynene, fin i klærne, og veldig travel. Han forsvant inn svingdøren. Blikket vårt møttes så vidt gjennom den store glassruten. Jeg stod litt flaut til utenfor, inni en krok, for å unngå å bli en søkkvåt røyker i regnværet.

Plutselig stod mannen foran meg. Han må ha gått rett rundt i svingdøren. Noen italienske strofer fulgte, men ikke verre enn at jeg plukket ut ”sigarette”, og forstod sammenhengen. Mens jeg rotet etter røykpakken i vesken sa jeg på engelsk at jeg ikke snakket italiensk. Mannen slo kjapt over på flytende engelsk, og beviste at min italiensk ikke var helt på viddene. Han ønsket å bomme en sigarett.

Så ble vi stående sammen de ca. 3-4 minutter det tar å røyke en røyk. På den tiden utvekslet vi navn, nasjonalitet, yrke, etikk, vårt syn på flyktningkrisen og avsluttet med å være enige i at det viktigste her i livet var å være fornøyd med det vi gjør.

Kort oppsummert – han het Fillippe, født i Canada, men flyttet til morens hjemland Italia da han synes Canada ble litt for kjedelig. Han elsket Italia, og anbefalte å besøke Sør-Italia. Han bodde like utenfor Roma, ved havet, og arbeidet med å finne miljøvennlige måter for de store flyselskapene å kvitte seg med giftige kjemikalier. Flyktningene hadde han ikke noen problemer med, han syntes synd på dem som måtte flykte for sine liv. Alle mennesker betydde noe. Det var viktig å ha en jobb han trivdes i, og som betydde noe for samfunnet og miljøet.

Innimellom alt dette fortalte jeg om meg. Han avsluttet med å spørre om jeg elsket jobben min. Og det gjør jeg. Han var fornøyd med det svaret.

Så la jeg hånden på magen og sa at nå måtte jeg inn og spise frokost. Han rakte ut sin hånd, tok et skritt mot meg – og avsluttet vår lille møte med å legge kinnet sitt mot mitt. Og gav meg et aldri så lite kyss. På hvert kinn.

For meg er det så lite dagligdags. En uventet berøring. Et lite sjokk nesten. Når en fremmed kommer så nær.

Men likevel føltes det så godt.

 

 

 

 

Categories:

Denne dagen, Livet