På leting etter hver dag.

En røyksky av minner

En røyksky av minner

For å kunne buke denne bloggen til å kunne se tilbake på 2015, tanker, gjøremål, opplevelser og følelser, så må jeg ta med de siste dagers hendelser.

Vel, det er egentlig ikke de siste dagers, mer de siste uker og noen måneders (!) bekjennelse.

Jeg begynte å røyke da jeg kun var 13 år. Den gang var det kult, alle gjorde det, og det var 16 års grense på å kjøpe seg en 10-pakning Prince Mild. Den første pakken kjøpte jeg ved å samle tomflasker, pante dem, og skrive en falsk lapp om at jeg skulle kjøpe røyk til moren til en klassekompis.

Vi var både sjokket og kry over at det faktisk virket. Der vi stod. En to-tre venninner bak butikken og fyrte oss opp hver sin røyk.

Det tok 17 år før jeg i det hele tatt vurderte å slutte. Da sluttet jeg på dagen, og har ikke tatt en hel røyk etter det. Jeg har tatt ett eller to trekk ved et par anledninger, men jeg vil kalle de neste 10 årene for totalt røykfrie. Dette har vært bevisst, for jeg har alltid tenkt at dersom jeg tok meg et par-tre sigaretter, så ville jeg være hekta igjen.

Og jeg hadde helt rett. Etter en vinter med mange tanker (kanskje det er bloggen sin feil?) mange overveielser, utfordringer og livet generelt, så fikk jeg plutselig lyst på en røyk. På en helgetur med noen veldig gode samtaler, og en røykpakke innen rekkevidde, røykte jeg som om jeg aldri skulle røyke igjen. Noe jeg altså ikke har klart.

For meg dukker det opp mange minner i røykskyen. Det er spesielt ett minne som sitter sterkt i. En mai-natt i 2002. Pappa var død. Jeg hadde reist hjem fra Australia mindre enn ett år etter forrige dødsbudskap. Denne gangen bodde jeg hos broren min, for jeg orket ikke tanken på å sitte alene i familiehuset. Jeg var inne i avsluttende eksamener for mitt nest siste universitets-semester. To av dem var skriftlige hjemme-eksamener som jeg hadde fått noen dagers utsettelse på.

En blanding av totalt kaos, jet lag og et tankekjør uten like gjorde at jeg ikke fikk sove om natten. Jeg ble sittende foran PC´en og skrive og skrive. Ordene flommet ut. Historier om meg, oppveksten min, mamma, pappa, sinne, sorg og frustrasjon. Ved siden av meg stod askebegeret. De eneste pausene jeg tok var for å ta en røyk. Da satt jeg og leste det jeg nettopp hadde skrevet, tårene trillet – og jeg røykte og røykte.

Når jeg tenker på hvor godt det er med røyk, så er det alltid den natten jeg tenker på. Som om jeg ikke kunne kommet meg gjennom den uten.

Tilbake til nåtiden har jeg nå innsett at jeg ikke bare smugrøyker litt. Så hemmeligheten er ute av sekken, og nå gjenstår bare å slutte. Igjen.

Jeg har klart det før, og har tro på at jeg skal klare det igjen.

Men akkurat i dag – er ikke dagen.

Fortsettelse følger…

Categories:

Denne dagen, Memory lane