På leting etter hver dag.

De lange reisene

 

Bildet er hentet fra internett

Bildet er hentet fra internett

Jeg snakket med en flyktning i dag. I jobben min snakker jeg av og til med flytninger. Veldig ofte vil de fortelle historiene sine. I dag var intet unntak.

Kvinnen foran meg begynte å fortelle. Jeg måtte minne henne på at hun hadde fortalt historien sin til meg flere ganger tidligere. Til slutt sukket hun. Og nikket.

Hun tok fram en børste og begynte å børste håret. Langt, svart, tykt hår. Som enhver kvinne jeg kjenner ville vært stolt over å ha vist fram. I en skuff lå det mange små, sammenbrettede tøystykker i forskjellige farger. Hun brukte litt tid på å velge en farge. To lilla firkanter ble tatt ut. Den ene så ut som en lang ”buff” –en slik som ungene bruker om vinteren. Den andre var halvparten så lang. Med et smil så hun at jeg var nysgjerrig. Med innøvd hånd dro hun det minste tøystykket over hodet. Det gikk over pannen, ned langs ørene og bak hodet. Som en lue. Hun forklarte at dette var slik foreldrene hennes ønsket at hun skulle gå. En forenklet hijab. Deretter tok hun det største tøystykket over der igjen. Det gikk også over pannen, så ned langs kinnet, før hun dro det inn under haken. Det lilla stoffet la seg fint nedover foran, og dekket hele håret bak på ryggen. Selv foretrakk hun å bruke full hijab.

Hun sa hun var sliten. At hun hadde hatt en lang reise. En syv år lang reise. Gjennom det norske asylinstituttet. Nå var hun trøtt. Likevel ville hun ikke gi opp. Dette hadde vært livet hennes i så mange år, og hun var ikke klar til å gi seg enda. Også dette hadde jeg hørt før. Til gjengjeld hadde hun like mange ganger hørt meg si at nå var hun ved veis ende.

”Jeg ser på TV alle flyktningene som kommer”, sa hun plutselig. ”Nå er jeg redd for at nordmenn skal like flyktninger enda mindre. At det vil være negativt for min sak.”

Jeg forklarte at det faktisk er omvendt med tanke på alle de som kommer nå. At nordmenn tar imot dem med åpne armer. Ønsker å gi dem mat, klær og husrom. Hun kikket uforstående på meg. Det var ikke slik da hun kom. Ingen stod og tok imot henne.

Med en brå håndbevegelse tok hun av seg det lengste lilla tøystykket. Lot det minste være igjen. Som om hun følte seg naken i nakken, hutret hun med skuldrene, og tok hetten på genseren over hodet. Det lengste tøystykket puttet hun i vesken. Uviss om når, og om, hun skulle få bruk for det igjen.

Categories:

Denne dagen