På leting etter hver dag.

Blått. Hvitt. Rødt.

Blått hvitt rødt

Disse tre teipbitene fanget plutselig blikket mitt søndag morgen. Jeg var på en finfin løpetur – for å nyte det fine været, og for å klarne tankene litt.

Fredag kveld var egentlig en kjempekoselig kveld, da åtteåringen og jeg var invitert på overnattingsbesøk hos min bror – og hans trillinger. De er også åtte år, og som jeg har nevnt her tidligere, når disse fire møtes så genereres mye energi. Denne kvelden skulle min bror ut en tur, og vi andre koste oss hjemme med pizza, popcorn, ”Norske talenter”, og masse latter og moro.

Det var ikke før etter ungene var i seng at jeg fikk med meg nyhetene. Jeg ble sittende oppe til langt på natt, og stirret vantro på skjermen. Mange kjente følelser dukket opp. Og bare det er helt forferdelig. At vi nå begynner å kjenne igjen denne følelsen – av håpløshet når vi blir sittende klistret til TV-skjermen. De samme bildene om igjen og om igjen. De samme setningene om igjen og om igjen. Noen justeringer – som kun gir frysninger og sorg.

Jeg tenkte på 9/11, minnene fra 22. juli kom fram igjen, og nå har vi 13.11.2015. Datoer som vil være med oss, på samme måte som for eksempel Kennedy datoen har sittet klistret hos forrige generasjon. Tall som alltid vil bety noe. Vi vil huske hvor vi var, og vi vil kunne mane fram denne følelsen av håpløshet som vi nå har.

Hva skal egentlig til for at vi skal slippe slike opplevelser? Vil det hjelpe å bombe Syria sønder og sammen? Kanskje. Kanskje ikke.

Om vi ikke bomber – hvor skal dette da ende?

Vi blir stadig presentert kart med svarte flekker som viser IS-regulerte områder.

De er som en flekk med blekk som søles ut over en fin duk. Der blekket trekkes lenger og lenger ut over det fine stoffet, suges utover i snirkler, kriker og kroker. Blekkhuset ligger fremdeles der og renner. Tilføyer mer blekk der det begynner å gå tomt. Det sorte fargen finner stadig nye områder å ødelegge.

Blekkhuset må jo en gang gå tomt, men hvor mye av duken er da helt ødelagt. Og blir det noen gang mulig å vaske den ren igjen. Eller vil den for alltid være dekket av det svarte…

Dette var tanker som surret rundt i hodet mitt søndag morgen. Jeg løp og løp, som om jeg prøvde å løpe fra dem. Noen ganger klarer jeg faktisk det – løpe fra de dumme tankene – og returnerer hjem med et mye bedre humør enn jeg dro ut med. Også denne gangen hjalp det med litt frisk luft, og en sliten kropp.

Jeg var ikke så langt hjemmefra. På en av mine vante løyper. Som jeg har løpt utallige ganger. Og plutselig så skimtet jeg altså noe blått, hvitt og rødt innimellom trærne. Jeg reagerte straks på fargene. Stripene. Den morgenen hadde jeg sittet og sett alle som hadde lagt blå, hvite og røde striper over profilbildet sitt på Facebook. Jeg tenkte faktisk at om jeg ikke har kunnet det franske flagget før, så kan jeg det i alle fall nå.

Derfor reagerte jeg på at teipstripene på treet gikk feil vei. Jeg ble litt usikker, men tenkte at det kunne ikke være tilfeldig. At noen denne dagen skulle ta med seg tre ruller med teip – en blå, en hvit og en rød – og tilfeldigvis surre dem rundt en kvist på den måten. De var helt ferske. Ikke preget av regn eller annet. Her var det noen som ønsket å gjøre noe. Vise sympati. Uttrykke noe.

Jeg husker så godt fra da jeg var utvekslingsstudent i USA. Da var det Gulfkrigen som raste for fult, og mange amerikanere var der og kjempet. Hvert eneste tre i hver eneste gate ble pyntet med en gul sløyfe. Stor eller liten. ”Yellow ribbons” –som var der for å vise at de tenkte på sine landsmenn, sine naboers barn, sine egne sønner og døtre.

Vi har vel egentlig ikke hatt tradisjon for det her i landet. Først de senere årene har det kommet fram litt forsiktig. Rosa sløyfe. Movember. Og de forskjellige støtteerklæringene som legges som profilbilde på Facebook.

For meg ble disse tre teipbitene et symbol på at vi tenker på andre. Og hverandre. Mange, mange der ute går og tenker de samme tankene som meg disse dagene. Og av og til er det fint å vise det på en eller annen måte.

Jeg kikket meg rundt for å se om jeg så flere trær med samme merking. Men så ingen. Likevel velger jeg å tro det jeg tenkte. At det var en fin og enkel måte å markere på.

 

 

Categories:

Denne dagen, Livet, Luftige tanker, Tankerekker/snakkerekker