På leting etter hver dag.

Beroligende glasur

Beroligende glasur

Det er lov å være redd. Det er ikke noe vi snakker så mye om egentlig. Hva vi er redd for, og hvorfor. Men vi går nok alle og føler litt redsel innimellom.

Jeg så et intervju med Aurora i dag – hun søte, unge og lovende norske artisten. Hun er redd for å stå på scenen. Men det er det hun lever av nå. Og det hun har gjort om og om igjen det siste året. For å roe nervene så sier hun desimalene til ”pi” inni seg. 3,1415 osv. Hun fortalte at da hun var på det reddeste så kunne hun opp i 200 desimaler utenat. Nå var det blitt litt bedre, men hun brukte det fremdeles for å roe nervene.

Jeg har også stadig noe jeg er redd for. Det kan komme plutselig, eller det kan snike seg litt på. Noen ganger opplever jeg at det jeg har gått og vært redd for, egentlig ikke var noe å frykte. Andre ganger – viser det seg at jeg hadde grunn til å være redd. Redselen virkeliggjøres, og den er vond.

Som liten var jeg redd for at noe skulle skje med familien min. At broren min skulle skade seg, at søstrene mine skulle bli såret, at mamma eller pappa skulle dø. Alt dette har jeg opplevd, og kjent på at redselen ble virkelighet. Det er en ubeskrivelig følelse. Det øyeblikket jeg forstod at nå skjedde det noe som kom til å forandre livet mitt for alltid.

Jeg kan også blir redd for tullete ting. Som å høre en lyd i huset etter at jeg har lagt meg. Da suser det scenario gjennom hodet mitt over hva dette kan være for noe. Tenk om det er noen i huset? En tyv, en overfallsmann? Hva skal jeg gjøre? Hva kommer til å skje? Jeg kan bli liggende å lytte, etter flere lyder. Tenke på hvordan parketten eller trappetrinn knirker. Til jeg forstår at det bare var huset som reagerte på været, eller varmepumpen som skrudde seg på.

Noen kvelder kan jeg bli liggende å tenke på hvordan framtiden blir. Vil jeg innfri til forventningene? Kan jeg lære gutten min forskjell på rett og galt? Hvilken følger vil valgene jeg tok i dag få for morgendagen? Tankene kan få rett og slett få hjertet til å banke fortere, helt til jeg hører pulsslagene i ørene. Redselen sender stikninger nedover beina.

Jeg tror alle har slike kvelder. Det som er helt sikkert, er at ingenting av det kan løses ved å ligge våken og tenke på det. Disse kveldene dukker jeg ofte ned i mitt minnearkiv. Tar fram gode stunder, ting og opplevelser. Jeg tenker på mamma da hun pyntet til jul, eller alle de galne tingene broren min og jeg fant på i oppveksten. Løpeturer i Australia, og bussturer i Afrika hjelper også. Eller tanken på fine stunder jeg har hatt sammen med gode venner.

De siste ukene har jeg vært redd for hvordan det vil gå med 8-åringen. Om han holder ut med skolearbeid, om han utvikler gode vennskap og hva han egentlig føler. I dag opplevde jeg at kanskje jeg ikke trenger å være så redd. Ikke akkurat nå i alle fall. I mange timer bakte vi pepperkaker, og pyntet dem etterpå. Stolt viste han fram kakene sine, og jeg stoler på hans ro og kreativitet viser at han faktisk har det helt fint.

Slike redsler vil alltid dukke opp. Vi må bare leve oss gjennom dem, og stole på at vi på en eller annen måte vil takle det som kommer.

 

Categories:

Ukategorisert