På leting etter hver dag.

Avsporet vinterjakke

Avsporet vinterjakke

Jada, det ble jakke.

Og før jeg utbroderer mer om det, så skal jeg igjen unnskylde mine i-lands-problemer.

Et uttrykk som jeg egentlig aldri har brukt før i går. Jeg la merke til det da min venninne i Australia unnskyldte seg innledningsvis – før hun skrev om fortvilelsen over å ha veltet en øl over sin helt nye UGG-støvler.

Og med en gang tenker vi at, herregud, vi har da ikke noe å klage over. Våre problemer er så utrolig små i forhold til mange andre sine. Kan vi virkelig legge ut innlegg der vi klager over ditt og datt?

Og så tenker jeg – skal vi ikke det da? Skal det som skjer i resten av verden stoppe oss fra å nyte de gode ting? Kan vi ikke lenger fortvile oss over hverdagslige bagateller som der og da gjør oss eitrende sinte? Bør vi egentlig ikke fylle våre Facebooksider med bilder av den nye sofaen, eller ferien i Dubai?

Jeg vet ikke.

Vi sitter på toppen av næringskjeden, økonomikjeden og velstandskjeden. Vi ser ut til å ha det tilsynelatende bra. Så bra faktisk, at de som ikke har så mye som oss gjerne vil ha litt av det vi har.

Og det forstår jeg godt. For det er iboende i mennesket. Vi ser hva andre har, og vi vil gjerne ha det selv. Vi ser en mulighet, og vi vil gjerne benytte oss av den.

Mange har sett mulighetene i flyktningstrømmen som kommer. Tomme brakkerigger, nedslitte motell og lugubre gjestgiveri blir fort forvandlet til mottaksplasser – og gullgruver. Ikke for flyktningene, men for utleierne. Utleiere som har kunnskap og kapital til å hive seg rundt og søke nye muligheter. For å få tjene litt mer. For å få det enda bedre enn de har det i dag.

Og så må vi se oss i speilet. For hva skjer egentlig? Mange av flyktningene som kommer beskyldes for å allerede ha det OK der de kommer fra. De har penger, kontaktnett og drivkraft – til å søke etter noe mer. Noe bedre. De ser en mulighet – og griper den. De benytter seg av situasjonen som har oppstått.

Men de er absolutt ikke alene om å gjøre det.

***

Laaang tanke-rekke der…

Hvis du ikke vil høre om mine i-lands-problemer så avslutt lesingen her.

Hvis ikke – så følger jakke-jakt-historien.

***

Våknet i dag morges med planen klar :”Gå inn i butikken. Si at jeg må prøve begge jakkene en gang til, for så å se hva jeg tenker i dag. Ta den som føles mest riktig.”

Etter en joggetur stod den fornuftige planen sterkest: ”Gå rett inn i butikken. Si at denne jakken var dessverre ikke helt det jeg så etter denne gangen, ta imot cash kontant, og gå ut igjen. Ta pengene og gå og kjøp et par, tre fornuftige ting som jeg trenger i huset. Eller sett dem på sparekontoen.”

Jakken jeg hadde hjemme ble prøvd en siste gang. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ha den.

I bilen, på vei til byen, formet det seg en ny plan. ”Kjør til byen. La posen med jakken stå i bilen. Gå rundt i de andre butikkene, og se om det kanskje er en jakke som jeg liker ENDA bedre enn de to jeg faktisk ikke har klart å bestemme meg for”.

Hva gjorde jeg? Tro det eller ei – det siste…Gikk rundt og prøvde utallige jakker. Helt til jeg var gjennomvåt av svette – for det er utrolig varmt å prøve vinterjakker inne i overopphetede klesbutikker.

Og der fant jeg en tredje jakke!!

Plan (skal vi se A,B,C) D tok form: Hent posen med jakken. Returner denne. Prøv jakke nr. 2. Dersom den ikke føles 100%, så gå til neste butikk og kjøp jakke nr. 3.

Dersom jakke nr. 2 føles HELT riktig – velg den!

Prosjekt vinterjakke gikk mot slutten. Jakke nr. 2 føltes heldigvis 110% – og plutselig var all usikkerhet borte.

Det gjenstod en siste ting. Godkjenning. Søsters kjenner igjen disse valgenes kvaler, og var veldig spent på resultatet.

Heldigvis godkjent 🙂

(Har ikke tatt av lappen i dag – men jeg tenker at jeg er klar for det i morgen.)

Categories:

Denne dagen, Livet, Luftige tanker, Tankerekker/snakkerekker