På leting etter hver dag.

soloppgang

Igjen er jeg ute og farter. Denne gangen er det litt mindre hemmelighetskremerier rundt det jeg gjør, hvor jeg er eller hvorfor jeg er her.

Jeg skal uansett ikke gå inn i detaljer rundt jobben min, da alt sammen egentlig koker ned til menneskesjebner som ønsker seg det samme som meg – å leve denne dagen, med mål om å få noe godt ut av den til slutt.

Det er veldig mye lettere sagt enn gjort. Her regjerer kaos, og det er ikke lett å forstå hvor i rekken man befinner seg. Noen har allerede reist lenge, og da snakker vi årevis. De er desperate etter å komme seg videre.

Andre har hatt noen løse planer og uten mer tanke eller mål, hoppet på muligheten.

For meg – så gir dette kaoset muligheter. Og i begynnelesen følte jeg at det var feil å si at jeg hadde det bra, spennende og til og med kjekt. For den harde virkeligheten møter meg i porten kl. 09 hver morgen.

Men etter hvert som dagene går, så hilser jeg på den samme gutten igjen og igjen. Han smiler, nikker, har lært seg noen italenske strofer som han mumler. Noen av jentene, som i utgangspunktet sa de var 20 år, viste seg å være under 18. De må bli igjen litt lenger, for å sikre at de blir tatt godt vare på i den videre prossessen. De smiler også. Sitter tett inntil hverandre, og ser på oss når vi kommer på jobb.

Jeg har lyst å si at alt sikkert kommer til å ordne seg. Fristet til å foreslå en mulig framtid. Men jeg aner jo ikke. Og det gjør ingen andre heller.

Så det handler om å leve denne dagen. Og få noe positivt ut av den.

For meg er det ikke så vanskelig. For jeg kan gå ut av porten igjen på ettermiddagen. Der venter noen timer med sol og varme, og jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil.

Gå på stranden. Vannet er fremdeles godt og varmt etter sommeren. Ferien er over, og det er nesten ingen andre å se. Jeg leser bøkene til Elena Ferrante – og nyter hver side av den fire-bøker-lange-historien.

Noen dager frister det med en is. Og selv om det er mange Gelateria´er her, så kan jeg like godt spørre om noen blir med og kjører til en av de nærmeste byene for å kjøpe is der. Det er en fryd å kjøre på smale, italienske landeveier med steingarder på hver side. Fra tid til annen kommer en bil i full fart bak meg, og da er det bare å svinge litt inntil og slippe ham forbi. Hvis ikke ligger de tre millimeter bak, blinker med lysene og kaster med armene. Her er heldigvis ikke tradisjon for tuting.

Løpetur på stranden om morgenen. Ingen problemer å unnagjøre 10 km langs vannkanten. Sanden er hard og perfekt å løpe på. Det er fantastisk å løpe mot soloppgangen, og den er like spektakulær hver gang.

Sicilia har små landsbyer over alt. Noen ved sjøen, andre oppe i fjellene. I begynnelsen syntes jeg det så litt nedslitt og skralt ut. Men etter hvert har jeg skjønt at det er sånn det er. Det er stilen liksom, litt ”vintage” faktisk. Bygningene er majestetiske, og stammer mange ti-år og hundre-år bak i tid. Det er masse historie, og mange tradisjoner.

Og noen ting MÅ bare gjøres mens jeg likevel er her og har muligheten. Klatre 1100 høydemeter og stå så nær ”dronningen av vulkaner” – Etna – som mulig. Selv for meg som er vant til å gå i oppoverbakke, så var det en strevsom tur. Mye på grunn av høyden, som til slutt viste 3000 meter over havet. (Turen starter rundt 1900 moh) Utrolig å se gassene som kommer ut av sprekker og kriker. Den sorte vulkansanden er varm. Det var deilig å grave kalde hender ned i sanden for å varme dem opp.

Takket være fotballfrelste spanjoler og nederlendere så fikk vi tak i billetter til fotballkamp. Jeg aner ingenting om italiensk fotball, men vet at det er en opplevelse i seg selv å dra på sportsarrangement i utlandet der interessen er enorm. Etter å manøvrert bilen i et kaotisk Palermo, sneket oss til en parkeringsplass, handlet rosa effekter, stått i kø med italienere totalt fraværende på kø-kultur, framvist passet ved to forskjellige inngangskontroller, klatret opp tre etasjer for å nå den øverste tribunen – så var det en utrolig følelse å komme inn på stadion og føle følelsen. Følelsen av spenning, nervøsitet, oppjagethet, klapping, roping og synging.

Det gjorde ingenting for meg at det ble tap til ”hjemmelaget vårt”. Opplevelsen var en seier i seg selv.

Og hver gang jeg føler ekstra på lykke – så minner jeg meg selv på hvor heldig jeg er. Som har fått gjøre denne dagen til noe spesielt.

Categories:

Denne dagen, Livet